Betraktninger fra mitt kjære Nasera:

I fire måneder har jeg nå måttet utholde den evindelige galinga til Umm og Abu Jonnys hane. Tidlig og seint, hverdager som helligdager; den jævla hanen galer hele tida. Det er akkurat som den har skjønt at "dette er hva jeg har i livet", galingen. Ingenting annet, that's it. Og personlig må jeg innrømme at da jeg etter en måned i mitt nyervervede hus plustelig fra taket så lokaliteten til historiens hane, så tenkte jeg "så det der der du gjemmer deg!" (les: "jeg vet hvor du bor").

For skal ikke haner gale kun en gang i døgnet, rundt klokken fem om morgenen? Det mener jeg da bestemt at noen i O-fagen sa. I så måte har denne hanen et problem. Slik jeg ser det for meg er han så innbitt på den tanken om at denne ene gangen i døgnet, da er det han som er stjernen. Drit i at det er hønene som gjør alt arbeidet, legger egg osv; dette er så himla mye viktigere (antar de fleste allerede har fått konnotasjoner til menneskers hverdagsliv og kjønnsdynamikken der). Så derfor er'n så gira, hele døgnet, han går rundt og tripper og venter på at snart, om ikke lenge, da er det hans tur.

Men han blir sliten av å gå å trippe, vente og pekke. Derfor dubber han av nå og da. Med ett våkner han og tenker "Faen, øyeblikket er borte. Jeg glemte tiden" og han galer som besatt for å vise verden at "Hei, jeg er
her fremdeles. Hør bare hvor høyt jeg kan lage irriterende lyder".

I mitt hodet ser da hønene oppgitt på hverandre før de spiser frø, hakker i hjel ungene sine eller hva de nå pleier å gjøre. Har så lyst til å opplyse denne hanen at ingen er oppe klokken fem uansett. Bortsett fra religiøse asketer i moskeene, og her kan man telle disse på en hånd. Hanen har utspilt sin rolle, han kan legge skoa på hylla. Det er ikke vits å gale lenger. Traske bort til hønsehuset og legge seg nå. Bare sove og være stille. Så veldig, veldig stille.