Betraktninger fra mitt kjære Nasera:

I fire måneder har jeg nå måttet utholde den evindelige galinga til Umm og Abu Jonnys hane. Tidlig og seint, hverdager som helligdager; den jævla hanen galer hele tida. Det er akkurat som den har skjønt at "dette er hva jeg har i livet", galingen. Ingenting annet, that's it. Og personlig må jeg innrømme at da jeg etter en måned i mitt nyervervede hus plustelig fra taket så lokaliteten til historiens hane, så tenkte jeg "så det der der du gjemmer deg!" (les: "jeg vet hvor du bor").

For skal ikke haner gale kun en gang i døgnet, rundt klokken fem om morgenen? Det mener jeg da bestemt at noen i O-fagen sa. I så måte har denne hanen et problem. Slik jeg ser det for meg er han så innbitt på den tanken om at denne ene gangen i døgnet, da er det han som er stjernen. Drit i at det er hønene som gjør alt arbeidet, legger egg osv; dette er så himla mye viktigere (antar de fleste allerede har fått konnotasjoner til menneskers hverdagsliv og kjønnsdynamikken der). Så derfor er'n så gira, hele døgnet, han går rundt og tripper og venter på at snart, om ikke lenge, da er det hans tur.

Men han blir sliten av å gå å trippe, vente og pekke. Derfor dubber han av nå og da. Med ett våkner han og tenker "Faen, øyeblikket er borte. Jeg glemte tiden" og han galer som besatt for å vise verden at "Hei, jeg er
her fremdeles. Hør bare hvor høyt jeg kan lage irriterende lyder".

I mitt hodet ser da hønene oppgitt på hverandre før de spiser frø, hakker i hjel ungene sine eller hva de nå pleier å gjøre. Har så lyst til å opplyse denne hanen at ingen er oppe klokken fem uansett. Bortsett fra religiøse asketer i moskeene, og her kan man telle disse på en hånd. Hanen har utspilt sin rolle, han kan legge skoa på hylla. Det er ikke vits å gale lenger. Traske bort til hønsehuset og legge seg nå. Bare sove og være stille. Så veldig, veldig stille.

"THE NOBODIES" BY EDUARDO GALEANO:

Fleas dream of buying themselves a dog, and nobodies dream of escaping poverty: that, one magical day, good luck will suddenly rain down on them - will rain down in buckets. But good luck doesn't rain down, yesterday, today, tomorrow or ever. Good luck doesn't even fall in a fine drizzle, no matter how hard the nobodies summon it, even if their left hand is tickling, or if they begin the new day on their right foot, or start the new year with a change of brooms.

The nobodies: nobody's children, owners of nothing. The nobodies: the no-ones, the nobodied, running like rabbits, dying through life, screwed every which way.

Who are not, but could be.
Who don't speak languages, but dialects.
Who don't have religions, but superstitions.
Who don't create art, but handicrafts.
Who don't have culture, but folklore.
Who are not human beings, but human resources.
Who do not have faces, but arms.
Who do not have names, but numbers.
Who do not appear in the history of the world, but in the crime reports of the local paper.
The nobodies, who are not worth the bullet that kills them.